Under The Oak "Ripped By The Roots"

av yngve

Under The Oak 20Selskap: Wormhole Death

Release: 25.09.20

For et thrashalbum!!!!!

Under The Oak består av gamlinger, så at de forstår og behersker klassisk thrash er ikke sjokkerende. Men at de skulle få inn et slikt blinkskudd hadde jeg ikke trodd.

Under The Oak@Facebook

Faktisk er det coverlåtene, Candlemass' Solitude, og Exciters Pounding Violence, som jeg personlig fant minst interessant. Men de er krydder, og Under The Oak var jo i utgangspunktet et tributeband - derfor er det mer enn forståelig at de inkluderer disse. Og nå er jo ikke jeg en som favoriserer coverlåter heller, jeg er mest hypp på eget materiale.

Det jeg vil si angående hele greia er at skiva, fra starten og fram til der jeg er nå, etter pluss tjue runder, har vokst seg sykt kraftig. Mye av æren er, vel, alle. Trommene er fete, ekte trommer, knallfeit bass i bånn, utrolig fett gitarspill, både riff og soloer, og disse små detaljene, hersker vilt! Vokalen til Jostein imponerer, og fra et par herlige skrik, via denne knalltøffe thrashstemmen, til denne lille melodiske snerten som er sydd inn i det hele. 

Og lyden? Haha- rett i mål. Selv sier de at de ville ha mer kraft enn den gang da, men i samme ånd. Og at de har skrevet dette fra bunnen av hjerterota hører man. Det oser, renner, drypper, svetter metal.

Favorittlåter, hm. 

Live var ikke Chaos In The Pit en låt jeg lot meg bevege av, men på skive er den helt utrolig. Spesielt gitarene her. Og drivet på grooven, thrashinga. Og den tyngre og mørkere Hymn For The Fallen, der er det mye fett som skjer. En del tøft i vokalen, hooks, og en liten artig kort koring på refrenget. Og også gitaren frekker seg mye her. Denne melodilinjen som dukker opp halvveis, fungerende og fantastisk!

Åpningssporet Tribulation er også svært bra, det smeller kraftig, men er ikke ett av de jeg favoriserer. Det fungerer kanskje i å banke neven i bordet, men det er et par andre låter om er over.

The Fountain, her vrir Jostein stemmebåndene bra, og leverer litt annerledes. En groove som virkelig skinner, og refrenget er knall. War Of Attrition er nesten et varemerke for Under The Oak, den favner store deler av det jeg føler de står for musikalsk. En uptempo liten rakker, med innstikk av tunge partier. Total Human Destruction er en merkelig skrue, der leker bandet seg med kontraster i smått galskapthrash i full speed og tunge så vel som melodiske varianter. 

Etter et par låter jeg fortsatt ikke føler klarer å skille seg så mye ut, kommer Butterflies & Unicorn, som til tross for et merkverdig navn, er en killer låt. Her drar de ned i et litt annet landskap, gitarene oppfører seg annerledes, flyten er litt doomish, og det er selvsagt gjort plass til en del thrash :). Jeg mener de spilte denne live sist de var i Kristiansand.

Terror & Violence avslutter rekken med egne låter, og er som åpningsslåten ikke helt der jeg er, men det er styrker her i soloer for eksempel. Og når Jostein løfter vokalen halvveis i låten, mann!!!!!! Den melodisnerten hans jeg nevnte kommer fram her. Og det lille hylet der, og det på slutten!! Og soloen i sluttenfasen, Thomas!!!

For en tur! For meg som har vokst opp med de gamle klassiske thrashbanda, og har fulgt scenen lenge, er det en glede å høre noe som oser ekthet, ikke bare kopiere. Jeg formelig kjenner årene de har bak seg som metalhuer når jeg spiller gjennom Ripped Up By The Roots.

9/10

Tracklist:

  1. Tribulation
  2. Chaos In The Pit
  3. Hymn For The Fallen
  4. The Fountain
  5. War Of Attrition
  6. Total Human Destruction
  7. Turned Into Leaves
  8. Wrath Of Nature
  9. Butterflies & Unicorns
  10. Terror & Violence
  11. Solitude
  12. Pounding Metal