Tons Of Rock 2019, Ekeberg, dag 1

av yngve
Black Debbath Tons 19 Foto Jørgen Freim

Tabloidene og andre har allerede lagt ut flotte og godt forklarende anmeldelser, hvor detaljer og poenger trekkes fram. Jeg er ikke der. Det florerer av videoer på nettet av konsertene, så på en måte er det litt steinalder å levere anmeldelse etter festivalen. Før var det å regne som kjapt. Alternativet er at jeg sitter i timevis under festivalen og skriver og publiserer, og det gidder jeg bare ikke. Jeg er all in hele tiden, og samler tankene etterpå.

Jeg er så utrolig heldig å ha en av de beste fotografene med meg, Jørgen Freim. Jeg håper du besøker galleriet hans med flere bilder fra torsdagen HER . Respekter fotografene folkens, de gjør en megajobb i å dokumentere og fange øyeblikkene som deles og som gleder.

Uansett, jeg prøver. Det er noen ting jeg må avklare først: jeg fikk ikke sett alt, ikke hele konserter noen ganger, overlappingen var til tider litt kranglete, og min største fiende la meg nesten i fosterstilling; varmen. Det ble så varmt at det ble uutholdelig til tider, enten i solsteik ute, eller i teltene hvor det var tung og varm luft. Da ble det skygge og å finne seg plasser der man kunne se litt, og høre. Flere konserter ble det lite innsyn på, teltene var makset før vi kom oss fra den ene siden og en annen konsert, så helt optimalt ble det ikke for meg som elsker å se hele gigs og slippe å måtte velge bort. Det er nok prisen man betaler for å vokse, det er jo slik mange kjenner situasjonen fra større festivaler. I Halden var det en stor scene, og en teltscene, som i stor grad gikk å kombinere, og den lille på toppen. Nå var det plutselig to svære telt, med band samtidig, og en stor - derfor var det en litt stresset skribent som måtte ta valg og forlate konserter halvveis. 

På mange måter sier Jan@ Rock And Roll Dreams veldig mye av det jeg ville si om mye, sjekk gjerne innom. Blant annet skriver han at den største teltscenen nok burde vært en utescene, for det var til tider svært vanskelig å komme til og få en grei opplevelse. 

Vi kom oss fint i havn, kjørte tidlig, fikk med oss at campen plutselig åpnet to timer før planlagt, og slapp kø. Med dobbeltseng til både meg og reisemakker Vidar, en fint-fungerende Camp Let, var alt reist på få minutter. Jeg koste meg meg nødvendigvis ikke med dobesøkene, hvor man til tider hadde tjue stykker i båser med både diare og fyllenerver, og tidvis svært mye griseri, og dusjene som var noe ustabile på varmtvannet. Og køen på campdoene og -dusjene, aiaiai. Der har de en jobb å gjøre. Å plassere ut festivaldoer på campen neste år, spesielt der avstanden er drøy, det er lurt! Og å la dusjene være tilgjengelig hele døgnet, og heller sette inn mannskap - da hadde man fordelt kaoset, og mange vil dusje etter at dagen er slutt.

Black Debbath, nok en gang, husbandet får faktisk hovedscenen, som i det store og hele er litt rart. Men samtidig er de et band som klarte å fylle den, i motsetning til mange andre. Bandet leverte ganske så bra, Ollis er en flott trommis, shortsene plager meg fortsatt, de har tunge og fete låter, noen fungerer bra, noen ikke. Jeg er ikke fan av disse litt lettvekterne som Pils (en gjeng som festet på campen på natten spilte denne, og drakk hver gang bandet sang Pils, så den har sitt bruksområde :))og 1001 - jeg liker de best når de er litt mer seriøse, som på Problemer Innad i Høyre. Men hovednerven her er jo humoren, som på en måte skjuler hvor bra musikere de er. Jeg har sett de en del, og er nok i grenselandet til å gå litt lei, men når man er der, og bandet har dagen (som på Tons), da er det kult. Hoppestokken fungerte ikke for meg, quizen er ok til et punkt, men gøyest var brevet de fikk fra Ekeberg Velforening. Ha-ha, der traff de bra.

Festivaldoene, selv om jeg naturligvis ikke besøkte alle :), de var kløktig plassert, og i et antall som klarte å holde unna. Det var sjelden jeg opplevde at det ikke var ledig. Med håndsprit i fleng var også den biten bra ivaretatt. Samler man så mange mennesker, som tidvis ikke var i vater, er slikt avgjørende for om man får en god opplevelse. 

Så var det første parallellbooking; Perturbator og While She Sleeps. Jeg fikk med meg et par låter av Perturbator, en duo som spiller på en industriell, soundtrack-aktig hard musikk. Positivt med livetrommis. Jeg fikk med meg par låter som sagt, det var veldig høyt. Kul leveranse. Det har sin funksjon vil jeg tro, men slik jeg fikk følelsen av, var det ikke et konsept som fanget interessen voldsomt. While She Sleeps ble avspist med storparten av de femti minuttene banda hadde av rådighet. Metalcore fra Uk, bra band i sin sjanger, det virket som om de hadde en god del fans i teltet. Godt med liv, i og for seg bra lyd, men sjangeren er litt bomskudd for meg. 

Heave Blood And Die Tons 19 Foto Jørgen FreimBilde: Heave Blood And Die

Deretter fikk min hovedagenda som redaktør virkelig vist seg fram; det at mindre band prioriteres. Og norske. Behemoth er jo ikke meg uansett, satanrock er jo som kjent ikke det jeg bruker tid på, og når nordlendningene i Heave Blood And Die imponerte så bra, var det en glede å være en av de som tok seg tid til å besøke teltet heller enn hovedscenen. Faktisk var dette ett av høydepunktene under festivalen for min del. 

Stonerdoom, Heave Blood And Die spiller visstnok det, og om ikke det var doom slik jeg tolker den taggen, var det tungt og fengende. Tangettrykker Marie var halve showet, FOR en spilleglede :). Og det hun la på av melodi utgjorde en stor del av hvorfor jeg synes bandet kom i mål så det holdt. Konserten vokste seg større og større, og fra en liten flokk i teltet, som telte flere og flere, endte det hele i en flott applaus og velfortjent tilbakemelding fra publikum. Dypt, mørkt, fengende, trykkende, litt progressivt, om du kan, få med deg denne gjengen live!

Amaranthe og Djerv, nok en parallellbooking. Amaranthe er ikke helt min greie, selv om jeg har sett de, og de fungerer bra live. Teltet var uansett smekkfullt, der hadde folk sikret seg plass tidlig. Totalt waste of time å forsøke å få sett noe der, som sist de spilte på festivalen.

Djerv leverte ok de, selv om jeg har sett de bedre. De fikk en lei forsinkelse, på halvtimen, som kanskje punkterte momentet de trengte. Lyden i teltet bra bra, men jeg vil nok tro Djerv er mer optimalt i litt mindre settinger. 

Flere Animal Alpha-låter ble spilt, som på en måte er litt rart, men samtidig forståelig. Selv om det kun var Agnete som var med i Animal Alpha, er jo hun såpass viktig i begge banda at det er helt ok å dra inn låter derfra. Men jeg ville heller ha hørt Djerv-låter i større grad. Ikke en helt innertier dette, de har jo til info kommet på scenen igjen etter mange års pause, og jeg hiver meg mer enn gjerne foran scenen om anledningen byr seg en gang. Jeg hadde planlagt intervju i forkant og også å se de på Norway Rock, men det gikk ikke i boks dessverre.

Dropkick Murphys? Irsk folkrockpunk som jeg går veldig fort lei av. Jeg så litt, konstaterte at veldig mange var på sletta når de pønka på, trasket litt mens jeg hørte, og endte opp med å gå på campen for å skifte t-skjorte. Og vaske seg litt, makan til varme :). Ulver, Satyricon (Vidar så Satyricon og var svært happy) ble lett skippet til fordel for litt fotpleie og mat. Og man begynte å vente på headlineren for kvelden, selveste Kiss.

Kiss Tons 19 Foto Jørgen FreimBilde: Kiss

Jeg er Kissfan, stor fan av tidsperioden fra 79-83. Etter dette er det så som så, men det er mye fett. Og mye tull. Jeg er heller ikke redd for å si det høyt, ikke blant Kissnerder. Eller det å stå opp som Kissfan hos folk som ikke liker de. Jeg har likt Kiss i 40 år i år, og er komfortabel med å ligge mellom de som ikke er det og de som stalker gøtta på flyplasser og vet lengden på tunga til Gene.

Forventningene var idiotstore, og det var flaks at vi kom tidlig, for bandet gikk på scenen ti minutter før oppsatt spilletid. Aberet med plasseringen min, som var litt bak på sletta, var at man ikke så annet enn bittesmå figurer, om man ikke brukte storskjermene. Jeg synes det er for stort, jeg liker ikke å innse at man må se en konsert på skjerm. Og å krangle seg til fronten var en nær umulig oppgave. Men man fikk jo et fint glimt av Stanley når han fløy over på Love Gun og I Was Made

Låtvalget? På en avslutningsturne, yeah right, da plukker man jo ikke en låt som Say Yeah. Hjelpe meg, det er jo hundre andre og bedre valg. Ikke at alt skal passe meg, som var storfornøyd med War Machine og I Love It Loud, men hvorfor i alle dager MÅ man spille de hjelpspilte slagerne? Rock And Roll All Night, Cold GinDetroit Rock City, Beth? Jeg vet de er påkrevd, men makan. Av de eldre sviskene blåste de gjennom bra versjoner av Deuce og 100 000 Years, selv om Singers solo ikke trigget meg helt. Og Black Diamond, FOR en låt. 

Det er så mange anmeldelser og bilder fra denne kvelden, sett og hørt av alt fra Kissmaniacs til de som er happy med hitsene, at det på en måte er litt poengløst å gå i detaljer. Jeg elsker Kiss, men liker bandet, ikke alle skivene, alle låtene. Og jeg bryr meg egentlig ikke stort om Pauls stemme er på tape eller ikke, haugevis av band jukser og krydrer konsertene i dag, og jeg VET at hadde Stanley sunget alt med den stemmen han pratet med mellom låtene, hadde veldig mange klaget. Gene er en knall bassist, ikke verdens mest tekniske, men han har noen utrolig fete løp. Han har en god teft for bra basslinjer synes jeg. Thayer? Flaut soloinnslag med de ufoene, ha-ha, begredelig. Han er flink, men har nok fortsatt, og kommer til å ha det, en skyggeplass mot Ace. Dog, uten de to nye hadde vi ikke fått oppleve bandet denne kvelden. 

Jeg likte konserten, jeg synes faktisk den var bedre enn den gang i Oslo, når de kom sammen igjen i 96. Selv med litt slitasje og vokalissues var Kiss anno 2019 helt kurant, og jeg vil tro de fleste var fornøyde med innsatsen. Kom igjen lizzom, de er snart 70 år, se for deg din bestefar suse i lufta, eller spytte blod og flammer :).

Det var stort å se Kiss igjen, og med denne konserten i baklomma er jeg mer positiv til å ta turen når de kommer tilbake :). 

Tons Of Rocks første dag var over, og selv om det var noen barnesykdommer, var det veldig imponerende det de fikk til! Logistikken må jo være orgasmisk i forhold til å slepe stashet opp til festingen i Halden, der svære trailere måtte kjøre gjennom folkehavet i mørket. Køer blir det uansett, om folk vil ha mat og øl blir det slik om man hiver så mange mennesker på et sted. Og mange gadd ikke å gå til alternative stasjoner - det var flere steder som solgte mat og drikke. Stedet var rett og slett knallbra, godt med plass og spredning på folk. Hatten av for dere folkens! Tips til neste år, om det blir like varmt; flere skyggeplasser. Og heller enn å ta 48 kroner for en tom flaske man kunne fylle med vann, hva med å ha disse vannstasjonene? Jeg vet det var springer der, men på slike dager er det viktig å levere ut nok, og ha flere. Kanskje var det det, jeg fikk ikke med meg alt :).

Merch? Haha, det var en merkelig affære, jeg har aldri sett en så dårlig løsning på å sluse folk inn. Vi gikk forbi åtte ganger, minst, og ga opp. Men, som sagt, barnesykdommer vil det være, og alt slikt vet jeg at har kommet inn som tilbakemeldinger, og at festivalen tar det med seg neste år. 

Sum på det hele var at Ekebergsletta var svært kledelig for et slikt arrangement. Det er, som jeg har påpekt, viktig å oppleve noe før man uttaler seg. Selv om jeg savner Halden, var det liten tvil om at Jarle og Tons Of Rock visste hva de snakket om. Noen vil uansett være misfornøyde med noe, men alt i alt var det svært lite som lugget for min del. 

Og tusen takk til dere som sørget for drikke og litt snacks til oss i pressen, det er ikke noe jeg tar som en selvfølge.

Bilder: Kiss og Djerv.

Kiss Scene Tons 19 Foto Jørgen FreimDjerv Tons 19 Foto Jørgen Freim