Temp Daniel Engen 19

Pagan Altar "Lords of Hypocrisy"

av heavymetal.no

Pagan Altar 19Selskap: Temple of Mystery

Release: 17.04.19

Pagan Altar er et protodoom-band fra England. De ble stiftet allerede i 1978, og ga ut debutplaten Judgement Of The Dead i 1982. Under innspillingen av deres andre album Lords of Hypocrisy ble de oppløst. I 2004 ble de gjenforent for å fullføre skiven. Dette er altså en nyutgivelse av sistnevnte plate. Bandet består i dag av Alan Jones, Diccon Harper, Andy Green, Brendan Radigan, Andres Arango og Dennis Schneider, men de har hatt mange medlemmer opp igjennom. De ble grunnlagt av Terry Jones (far) og Alan Jones (sønn), Terry er dessverre død nå. 

The Lords of Hypocrisy åpner med lyden av et kirkeorgel fra helvete kombinert med hviskende kvinnevokal. Dette med å sette stemning og bygge opp til låter er noe Pagan Altar er spesielt dyktige til. Etterhvert høres en fuzzy gitar og riffet sparkes inn. Det funker. Melodien og vokalharmoniene er det som utmerker seg ved låten. Vanligvis er det på dette området de gjør det dårligst etter mitt syn, men her synes jeg de treffer godt på alle punkter. 

Satan’s Henchmen innledes på samme vis, men kirkeorgelet er byttet ut med akustisk gitar. Deretter slår hele bandet inn med full kraft. Her snakker vi rett på sak. Det er en rask, men passende overgang. Låten er hakket mer pompøs og episk enn forgjengeren, men den er fortsatt nærmere dommedag enn dagens klimakrise. Det instrumentelle er på topp. Vokalprestasjoner/harmonier utføres tilfredsstillende, men melodilinjen fremstår noe kjedelig og uengasjerende. 

Sentinels of Hate begynner veldig bakoverlent og akustisk. Vokalisten leverer innimellom også på det mer nedtonede i Pagan Altars musikkkatalog, noe dette sporet er et bra eksempel på. Det balladeaktige preget vedvarer før det hele erstattes med elskbart gitarbasert hat. Ellers bærer hele låten preg av en trist, melankolsk og nærmest gotisk atmosfære (jeg vet av erfaring at man trø svært varsomt når man en sjelden gang sammenligner doomsters og gotere, det kan utløse noe av det samme sinnet som ved sammenligning av punkere og hippier). 

Armageddon er definitivt skivens høydepunkt. Den inneholder dritfet riffing, fantastisk tromming og korte velplasserte gitarsoloer. Jeg digger også vokalen, melodien og intensiteten. Mot slutten av armageddon, eller dommedag om du vil, har sjelen min fått orgasme. Tenk at enden skulle være så oppløftende... 

The Aftermath byr på noe av den mest interessante instrumenteringen på platen. Den virker også mer 70-talls inspirert enn de forrige låtene. Den er noe nærmere lydbildet til Black Sabbath. Rent vokalmessig synes jeg ikke det er spesielt bra. Vokalisten virker en smule ufokusert. Det ender opp med å bli litt kjedelig. Utover det er det vanskelig å dra frem noe negativt.

The Masquerade må nok sies å være skivens kjipeste låt, men det er ikke dermed sagt at den er elendig. Den begynner rolig og behersket, samtidig som tempoet og intensiteten øker. Det er også der låtens styrke ligger. Problemet kommer ved introduseringen av kvinnelig nynnevokal og påfølgende riffing. Det er ingenting i veien med denne vokalen, men den fungerer best på rolige partier. Riffingen som tilpasses etter vokalen fremstår uinteressant i mine ører. 

March of the Dead avrunder platen på nærmest perfekt vis. Den starter passende nok med faretruende marsjerende trommer. Jeg ser for meg en hær av zombier på hesterygger som gjør seg klare for å utrydde menneskeheten. Deretter introduseres en stilig bassgang som kombineres med trommene. Når gitaren bryter inn er det tydelig at mannen spiller skjorten av seg. Det er altså gitaristen som er låtens sterkeste ledd. 

Denne dommedagsaffæren serverer masse svart gull, men når ikke opp til debuten, Judgement of the Dead. Man må ta i betraktning at bandet ble oppløst under innspillingen, og siden gjenforent for å fullføre albumet. Sånn sett er det ingen overraskelse. Om du mater deg selv med denne skiven blir du mest sannsynlig mett, men ikke stappmett.

7.2/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

  1. The Lords of Hypocrisy
  2. Satan's Henchmen
  3. Sentinels of Hate
  4. Armageddon
  5. The Interlude
  6. The Aftermath 
  7. The Masquerade 
  8. The Devil Came Down to Brockley 
  9. March of the Dead