Edguy "Space Police"

av yngve

Gfx Abjne7juk6v932m4fplqpkmlstjvr6854yyxqvut1lvsdaklzx4lbbhmw58dl0xfSelskap: Nuclear Blast

Release: 18.04.14

Jeg har aldri falt for Edguy, det må i så fall være helt i starten. Jeg mener å ha sett de live sammen med Hammerfall i Oslo på midten av 90-tallet en gang, men utover det har jeg altså ikke meldt meg inn i fanskaren.

Vokalen til Tobias er ørlite nasal, noe som til vanlig kan plage meg, men det er såpass mye kraft i den rene stemmen at det aldri blir noe problem. Noen ganger smaker det Biff av fyren, og Saxons frontfigur er faktisk ikke ulik det tyskeren legger igjen her på Space Police.

De åpner fett med Sabre & Torch, før tittelkuttet drar ned det positive førsteinntrykket. Men Space Police har kvaliteter den også, den kan minne om Leverage, som jeg ofte drar fram som eksempel på hvordan melodiøs metal skal framføres. En episk touch er også her, som kan minne om koringer og produksjonen Udo benyttet på den geniale Future World.

Edguy@Facebook

Defenders Of The Crown åpner hardt, som førstelåten. Den får besøk av en litt irriterende melodisk gitarsnutt før de vrenger alt på plass når vokalen kommer. Det erl ite powermetal å spore her, ihvertfall slik jeg hadde forventninger om før skiva kom i spilleren. Det er melodisk hardrock, ofte i grenselandet til metal, og låtene har ofte sterke refrenger - noe som er avgjørende for at et slikt album skal overleve. 

Edguy er vel et relativt stort band, og med såpass fartstid må man jo forvente at det meste sitter. Og det gjør det også. Jeg hadde fordommer og et litt dårlig utgangspunkt, men medgir at Space Police har mange kvaliteter. Dette er en skive som garantert vil please fansen og de av dere som liker metal-light med power, melodier og et band som aldri er redde for å flørte med klisjeer og oppbrukte riff. Men de gjør dette så bra at du ikke trenger å være redd for å kjøpe.

Love Tyger var uff, hvorfor de plukket den til video er meg en gåte, men det har jo vist seg før at band filmatiserer kjipe låter. Bare så på Maiden (i retrospektiv, når jeg spilte gjennom låten når jeg editerte, var den ikke så ille, bare så jeg spiller med åpne kort her :).

The Realms of Baba Yaga er ok, den er hard i enkelte partier, litt kjip i andre, men jevnt over en god låt. Coveren av Rock Me Amadeus tilfører ingenting, den er ok men overgår ikke originalen og er for tett opp til Falcos original til at jeg synes den har livets rett. Do Me Like A Caveman falt heller ikke i smak, den er litt som tittelen, flau. Litt happy rock'n roll. Hardrock. Rett inn, rett ut. 

Shadow Eaters, en låt med en betraktelig fetere tittel en forgjengere, synes jeg bra om. Den var litt mer type power metal, men hadde en del kule saker på plass og endte opp godt på plussiden. Pianopartiet litt over halvveis gjorde mye, litt feel av Savatage :).

Alone In Myself var bare bedriten. Ballade som ikke ga meg en tøddel. Jeg liker ballader, men denne smakte bare tomt. Siste ut, The Eternal Wayfarer, var langt bedre, kanskje en av mine favoritter. En episk greie som bærer med seg mye av det kule fra 80-tallet. En smak av Phenomena kanskje? Et snev av Magnum, pluss at de legger seg litt opp mot en del instrumentale saker svenskene i Sabaton bruker. På denne låten er vokalen veldig bra, selv om det er på denne jeg føler det nasale kommer best fram. Episk, GammaRay-ish, 8 og et halvt minutt. Ikke verst.

Totalt ble dette en bra tur, jeg elsker skiver som overrasker, spesielt om det foreligger litt minusfeel i forkant.

7,5/10

Tracklist:

  1. Sabre & Torch
  2. Space Police
  3. Defenders of the Crown
  4. Love Tyger
  5. The Realms of Baba Yaga
  6. Rock Me Amadeus
  7. Do Me Like a Caveman
  8. Shadow Eaters
  9. Alone in Myself
  10. The Eternal Wayfarer